Tom Egeland om løgnaktige forfedre

Victor Scott er av fødsel (1940) kjendis. Oldefaren var en gryende naturvitenskapsmann som forsvant under en ekspedisjon i Stillehavet på slutten av 1800-tallet, bestefaren fikk Nobelprisen i litteratur for en banebrytende trilogi på 1930-tallet og døde som krigshelt i 1941, og faren var en kjent klimaforsker som forsvant under en ekspedisjon i Grønlandshavet i 1950.

Men Victor klarer ikke helt å stille opp til andres og egne forventninger. Han har arvet plenty av penger etter nobelprisvinneren og kan derfor koste på seg å leve som en slags frilansjournalist på hovedstadens vestkant. I 1970, da romanens kjernehandling utspiller seg, er han langhåret, hasjrøykende, i dyp kjærlighetssorg på grunn av en kjæreste som har forlatt ham, og i fri flyt når det gjelder livsretning. I denne tilstanden blir han inspirert av en forlagsvenn til å skrive en biografi om faren.

I denne tilstanden får han en telefon som leder ham til Barbados, hvor en tjue år gammel flaskepost fra faren har dukket opp. Han reiser dit, og videre til Hellas - hvor moren har tatt tilflukt - til Madeira, til Australia/Stillehavet, til slektens hjemstavnsøy i Nord-Norge og endelig til California. Alle disse reisene fører ham stadig dypere inn i forfedrenes mange løgner – løgner som har lurt hundretusener og millioner til tro at de er usedvanlige nasjonalhelter.

Fedrenes løgner (2010) av Tom Egeland (født i Oslo i 1959) er en slektskrønike om fire generasjoner, der de tre første for de fleste ble oppfattet som helteskikkelser, men som når sannheten blir åpenbart, slett ikke holdt slike mål fordi de ikke har levd i samsvar med de mange mytene som er skapt om dem - snarere tvert imot. Victor avslører litt etter litt historiene om livene deres og må smertefullt erkjenne at de er totalt forskjellige fra de heltemodige livene han hadde satt seg fore å skrive om. Den familiehistorien (og nasjonalhistorien) han har vokst opp med, viser seg å være en vond serie med fortielse, skjulte sannheter og oppdiktede løgner.

Jeg opplever romanen fengende, og det burde i seg selv være min personlig garanti for at den verken er for lang eller har for mye tomprat, som noen kritikere (feilaktig) har kommentert. Kanskje noen er skuffet over at Tom Egeland denne gangen har forlatt krimsjangeren, men jeg opplevde det som en lettelse: Takk og lov for at det finnes forfattere som visser at de behersker mer enn en sjanger!

Tom Egeland

Jeg begynte å lese denne romanen en lørdag ettermiddag i aprilsolen på terrassen og må innrømme at jeg måtte gjøre meg ferdig tidlig søndag formiddag før jeg var i stand til å ta fatt på konstruktivt arbeid i hus og hage. Jeg har lest samtlige av Tom Egeland tidligere romaner og opplevde det befriende at denne hadde et annet utgangspunkt enn de forut, med mindre vekt på bekmørke spirituelle grunntoner – selv om enkelte av personene i romanen (selvfølgelig) har en viss kontakt med den åndelige verden.

Anbefales – sammen med alle tidligere romaner av Tom Egeland.