Bjarne Reuters italienske løgnhals

Det er mange forskjellige tanker en sitter med når en har nådd siste side i en roman – ettertanke, undring og noen ganger lettelse over endelig å være ferdig. Da jeg etter 400 sider la fra meg Bjarne Reuters LØGNHALSEN FRA UMBRIA (2004, norsk utgave 2005), var jeg lei meg for at fortellingen allerede var slutt.

For jeg var på ingen måte mett av å lese om Guiseppe Emanuele Pagamino og hans sannsynlige og usannsynlige opplevelser på sine reiser omkring i et Italia som er herjet av Svartedauden. Forfatteren har gitt et fyrverkeri av skildringer av den spesielle urtespesialisten, apotekeren, kvakksalveren, løgnhalsen, kjetteren og gravskjenderen. Som så mange andre er han på stadig jakt etter rikdom, men han har også et overordnet mål for sin gjerning: Å tilegne seg den siste ingrediensen han trenger for å brygge sin livseliksir, nemlig fingerneglen til djevelens sønn! Først da kan han blande Del diavolo lacrima, djevelens tåre, som vil sikre ham udødelighet.

Romanen begynner med at hovedpersonen ruller med sin kjerre og sitt esel inn i et Firenze som er hardt rammet av pesten i 1348, for å se om han kan plukke med seg noe rikdom fra dødens hus. I et rikmannshjem finner han en eneste overlevende, gutten Arthuro, som han tar til seg som sin elev. Videre drar han til Lecce, hvor han har hørt at en djevelens sønn sitter fengslet.

Guiseppe merker fort at han har utfordret den katolske kirke ved å ville finne en snarvei til evig liv, og han blir fengslet og dømt til døden for kjetteri.

Men han unnslipper som ved et mirakel og finner igjen Arthuro. Og det er disse to underlige skruenes flukt fra kjetterjegerne og jakt på rikdom samt eliksirens siste ingrediens som driver romanen frem. Guiseppe balanserer hele tiden på kanten av avgrunnen, men det som etter hvert holder ham oppe, er en gryende forestilling om noe som står seg bedre enn drømmen om rikdom og udødelighet.

Bjarne Reuter

Bjarne Reuter (født 1950) ble i 2005 tildelt Danske Banks Litteraturpris for Løgnhalsen fra Umbria. Han er en av vår tids mest produktive danske forfattere og skriver i en rekke ulike sjangre, fra krim til skuespill, men er særlig kjent for sine barne- og ungdomsbøker. Flere av bøkene hans har blitt til film for fjernsyn og kino.

Løgnhalsen fra Umbria er desidert en bok for modne lesere. Skildringene er sterke og fargerike og ofte iblandet vemod og humor. De til dels bisarre elementene i romanen gjør at den er blitt sammenlignet med Dekameronen av den italienske middelalderforfatteren Giovanni Boccaccio, som ”tilfeldigvis” levde samtidig med romanfiguren Guiseppe. Bjarne Reuter har delt romanen sin inn i fire ”bøker” eller deler, og FØRSTE BOK innleder med et sitat fra Dekameronen, som handler om ti mennesker som har flyktet fra den store pesten i Firenze:

”Til vern og støtte for dem som elsker vil jeg fortelle noveller, parabler, historier, eller hva en nå vil kalle dem, blant disse historiene vil en finne muntre og alvorlige opplevelser og skjebnens tilskikkelser både fra nåtid og fortid, hvori mine lesere kan finne fornøyelse og nyttig veiledning, for så vidt som de kan lære hva de bør unngå eller etterligne, og samtidig med det vil de sikkert glemme sin egen motgang.”

FJERDE BOK, som består av kun ett kapittel, og hvor handlingen er lagt til vår egen tid, innleder med et sitat av den amerikanske 1800-tallsforfatteren H.W. Longfellow.

”Troen på livet som aldri får en ende, har noe i seg som minner om fortvilelse.”

Disse to sitatene rammer inn fortellingen om Guiseppe Emanuele Pagamino, hvis etternavn forresten er identisk med en av figurene i Boccaccios fortellinger – piraten Pagamino da Monaco. Om dette er tilsiktet av Bjarne Reuter, skal være usagt.