Johan Theorin (født 1963) er en svensk forfatter og journalist. Han debuterte i 2007 med den første av det som er planlagt å bli fire romaner hvor handlingen er lagt til Öland, stedet som forfatteren kaller sin barndoms øy. De siste ukene har jeg lest de tre første bøkene i serien.
Theorins tre første romaner utspiller seg om høsten, vinteren og våren, når sommergjestene har reist hjem og bare de fastboende og en og annen besøkende med gode ideer eller onde planer er tilbake på øya. Forfatteren har som mål å skrive en roman for hver ölandsk årstid – en slags Ölandskvartett der været og stemningene i landskapet påvirker personene i fortellingene.
Den første boken i Ölands-serien, Skumringstimen, ble tildelt Svenska Deckarakademins pris for beste krimdebut 2007 og The CWA John Creasey (New Blood) Dagger 2009. Nattefokk, som er den andre boken i serien, fikk Glassnøkkelen for beste nordiske kriminalroman 2008. Den tredje boken, Blodleie, utkom sommeren 2010. Den fjerde romanen i serien er per dato ennå ikke kommet på markedet.
En liten gutt forsvinner sporløst på Öland en tåkete sensommerdag på begynnelsen av 1970-tallet. Familien, politiet og frivillige leter etter ham over hele øya i ukevis. Mer enn tyve år senere får guttens mor, Julia, en uventet telefon fra sin far, sjøkaptein Gerlof Davidsson, som har fått en slitt barnesko i posten. Nå ber han henne komme og hjelpe ham med å finne ut hva som skjedde da gutten forsvant. Motvillig vender hun tilbake til barndommens øy. Først nå får hun høre om ölendingen Nils Kant, som en gang satte skrekk i folk på øya. Han forsvant lenge før Julias sønn. Likevel er det fortsatt de som hevder at de har sett Nils Kant - at han iblant vandrer omkring på det ölandske alvaret i skumringstimen.
Skumringstimen er en roman om sorg og savn, en historie der fortiden kaster skygge over nåtiden. Handlingen beveger seg bakover til andre verdenskrig og fra Ölands karrige landskap til fjerne havner i Karibia.
Nattefokk, 2009 (Nattfåk, 2008)
Når den kraftige stormen som kalles fokk, feier inn over Öland, gjør man best i å holde seg innendørs. Fokket kommet fra nord med snø og kulde, og trekker alt med seg på sin vei. Den tidligere fyrvokterboligen Åludden gård med sine to fyrtårn har stått tom i mange år da Katrine og Joakim Westin fra Stockholm kjøper eiendommen. Husene er bygd av tømmer fra et skip som forliste i 1846, og ryktet vil ha det til at det nordre fyret bare lyser natten før noen skal dø.
Ekteparet Westin, som har to små barn, har pusset opp boliger før og er ikke det minste overtroiske. Men utpå høsten får de høre en gammel historie om at gården hver jul får besøk av de døde.
Nattefokk er en blanding av kriminalroman og spøkelsesfortelling, og også en beretning om sorg - der trådene samles i fokkvær på Åludden gård selveste julenatten.
Blodleie, 2010 (Blodläge, 2010)
Gjennom kalksteinen ved den ölandske kysten løper blodleiet, et mørkerødt sjikt som folk før i tiden trodde var forsteinet blod fra en kamp mellom trollene inne i berget og alvene ute på Alvaret.
Gerlof får enda mer å gruble på da en forvirret gammel mann fra fastlandet dukker opp på tomten hans og påstår at han er forfulgt, før han begir seg mot steinbruddet. Det korte møtet trekker Gerlof inn i en gåtefull historie der gamle synder later til å bli straffet av en ukjent hevner.
Som leser ble jeg fort dratt inn i den ölandske atmosfæren forfatteren tegner. Skildringene er nære og sterke, og språket - dvs den norske oversettelsen - står seg godt i forhold til den til tider skumle handlingen. Den indre spenningen i romanene gjør det vanskelig å legge dem fra seg. Bøkene anbefales!
Så da er det bare å vente på at bok nummer fire kommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar