Bjarne Reuters italienske løgnhals

Det er mange forskjellige tanker en sitter med når en har nådd siste side i en roman – ettertanke, undring og noen ganger lettelse over endelig å være ferdig. Da jeg etter 400 sider la fra meg Bjarne Reuters LØGNHALSEN FRA UMBRIA (2004, norsk utgave 2005), var jeg lei meg for at fortellingen allerede var slutt.

For jeg var på ingen måte mett av å lese om Guiseppe Emanuele Pagamino og hans sannsynlige og usannsynlige opplevelser på sine reiser omkring i et Italia som er herjet av Svartedauden. Forfatteren har gitt et fyrverkeri av skildringer av den spesielle urtespesialisten, apotekeren, kvakksalveren, løgnhalsen, kjetteren og gravskjenderen. Som så mange andre er han på stadig jakt etter rikdom, men han har også et overordnet mål for sin gjerning: Å tilegne seg den siste ingrediensen han trenger for å brygge sin livseliksir, nemlig fingerneglen til djevelens sønn! Først da kan han blande Del diavolo lacrima, djevelens tåre, som vil sikre ham udødelighet.

Romanen begynner med at hovedpersonen ruller med sin kjerre og sitt esel inn i et Firenze som er hardt rammet av pesten i 1348, for å se om han kan plukke med seg noe rikdom fra dødens hus. I et rikmannshjem finner han en eneste overlevende, gutten Arthuro, som han tar til seg som sin elev. Videre drar han til Lecce, hvor han har hørt at en djevelens sønn sitter fengslet.

Guiseppe merker fort at han har utfordret den katolske kirke ved å ville finne en snarvei til evig liv, og han blir fengslet og dømt til døden for kjetteri.

Men han unnslipper som ved et mirakel og finner igjen Arthuro. Og det er disse to underlige skruenes flukt fra kjetterjegerne og jakt på rikdom samt eliksirens siste ingrediens som driver romanen frem. Guiseppe balanserer hele tiden på kanten av avgrunnen, men det som etter hvert holder ham oppe, er en gryende forestilling om noe som står seg bedre enn drømmen om rikdom og udødelighet.

Bjarne Reuter

Bjarne Reuter (født 1950) ble i 2005 tildelt Danske Banks Litteraturpris for Løgnhalsen fra Umbria. Han er en av vår tids mest produktive danske forfattere og skriver i en rekke ulike sjangre, fra krim til skuespill, men er særlig kjent for sine barne- og ungdomsbøker. Flere av bøkene hans har blitt til film for fjernsyn og kino.

Løgnhalsen fra Umbria er desidert en bok for modne lesere. Skildringene er sterke og fargerike og ofte iblandet vemod og humor. De til dels bisarre elementene i romanen gjør at den er blitt sammenlignet med Dekameronen av den italienske middelalderforfatteren Giovanni Boccaccio, som ”tilfeldigvis” levde samtidig med romanfiguren Guiseppe. Bjarne Reuter har delt romanen sin inn i fire ”bøker” eller deler, og FØRSTE BOK innleder med et sitat fra Dekameronen, som handler om ti mennesker som har flyktet fra den store pesten i Firenze:

”Til vern og støtte for dem som elsker vil jeg fortelle noveller, parabler, historier, eller hva en nå vil kalle dem, blant disse historiene vil en finne muntre og alvorlige opplevelser og skjebnens tilskikkelser både fra nåtid og fortid, hvori mine lesere kan finne fornøyelse og nyttig veiledning, for så vidt som de kan lære hva de bør unngå eller etterligne, og samtidig med det vil de sikkert glemme sin egen motgang.”

FJERDE BOK, som består av kun ett kapittel, og hvor handlingen er lagt til vår egen tid, innleder med et sitat av den amerikanske 1800-tallsforfatteren H.W. Longfellow.

”Troen på livet som aldri får en ende, har noe i seg som minner om fortvilelse.”

Disse to sitatene rammer inn fortellingen om Guiseppe Emanuele Pagamino, hvis etternavn forresten er identisk med en av figurene i Boccaccios fortellinger – piraten Pagamino da Monaco. Om dette er tilsiktet av Bjarne Reuter, skal være usagt.

SVARTE HUNDER av Ian McEwan: Vårt møte med ondskapen

Hva er ondskap, og hvordan skal individet og samfunnet forholde seg til ondskap?

Ian McEwan

”Det onde jeg snakker om har bolig i oss alle. Det finner feste i et individ, i private liv, i en familie, og da er det barna som får lide mest. Og så, gitt de riktige betingelsene, skjer det i forskjellige land til forskjellige tider at en forferdelig grusomhet bryter ut, en ondskap mot livet, og alle forskrekkes over hvor dypt hatet stikker i en selv. Så synker det ned igjen og venter. Det er noe vi har i hjertene våre.”

Slik oppsummerer June Tremaine like før hun dør sin oppfatning av det ondes egentlige vesen i sin siste samtale med svigersønnen Jeremy, som er fortelleren i Ian McEwans Svarte hunder (1992).

June er gift med Bernard, og da de to nyforelskede giftet seg i 1946 like etter andre verdenskrig, var de begge ivrige medlemmer av det kommunistiske parti. Men mens de var på bryllupsreise i Sør-Frankrike, hadde June en skjellsettende fysisk og mental opplevelse som kan minne om Paulus’ syn på veien til Damaskus - en opplevelse som hennes elskede i beste fall bare skjønner på det ytre plan som en skrekkopplevelse. Dette - hennes egen opplevelse og mannens manglende innlevelse i hennes opplevelse - gjør at hun ikke bare bryter brått med kommunismen, men også at hun i tiårene som kommer og like til hun ikke lenger kan ta vare på seg selv på grunn av sykdom, blir boende på gården sin i Languedoc frem til 1982, mens mannen bor i London som en profilert radikaler og etter hvert Labour-politiker i Parliamentet.

Det er et underlige ekteskapet som blir tegnet i romanen, der ektefellene bor langt fra hverandre og lever hvert sitt liv med stikk motsatt livsanskuelse - men som likefullt får flere barn sammen. Og etter hvert som barna skal begynne på høyere utdannelse, flytter de til faren i London, til morens store bekymring. Det er dette mysteriet av et ekteskap svigersønnen Jeremy har satt seg fore å forstå, og som forlegger gjør han det ved å intervjue svigerforeldrene i den hensikt å skrive en biografi om deres liv. Etter hvert forstår han at Bernard og June Tremains ekteskap rommer mye mer enn det han har forestilt seg.

Den engelske forfatteren Ian McEwan (født 1948) innledet forfatterskapet sitt med å skrive en rekke bøker med makabre og til dels voldelige elementer. I England ga det ham tilnavnet Ian Macabre. Han regnes i dag som en av de ledende engelske forfatterne, han omtales som den engelske samtidslitteraturens Grand Old Man og har mottatt en lang rekke nasjonale og internasjonale priser for sin litterære produksjon, som omfatter noveller, romaner, drama, barnelitteratur og en mengde artikler og foredrag.

Klassekamp, dramatiske politiske og sosiale endringer, makt og ondskap er elementer i denne romanen, men ingen av disse overskygger den genuint nære menneskelige relasjonen. Leseren så vel som fortelleren forblir nysgjerrig gjennom alle de 155 sidene i romanen. (Det er herlig å oppleve at en førsteklasses roman ennå kan skrives på så få sider!) Og når fortellingen er slutt, vet vi hvilken skjellsettende opplevelse June hadde, og det blir opp til leseren å avgjøre for seg selv om det var June eller Bernard som hadde en relevant reaksjon til ”de svarte hundene”, som i tillegg til å være en reell livstruende fare i romanen også er brukt som en metafor på all den ondskap som truer det moderne Europa.

Etter sin ”damaskusopplevelse” uttrykker June sitt syn på ondskap slik:

”Menneskenaturen, menneskehjertet, ånden, sjelen, selve bevisstheten – kall det hva du vil – er det vi til syvende og sist må arbeide med. Den må utvikles og utvides, ellers vil summen av all vår elendighet aldri minske. Min lille oppdagelse er at en slik forandring er mulig, den er i vår makt. Uten en revolusjon i vårt indre liv, uansett hvor langsom den måtte være, er alle våre storslåtte planer verdiløse.”

 Til dette ville rasjonalisten Bernard svare:

”Slik som forholdene er på denne lille overbefolkede planeten, trenger vi virkelig en ideologi, en fordømt god en også!”

Svarte hunder tegner motpoler som religion versus rasjonalitet, dine opplevelser versus mine opplevelser, kjærlighet versus dagliglivets plikter, individets fornektelse versus massenes vinning – alle sammen temaer som ingen klarer å slippe helt unna gjennom livet. I tillegg til å være en fengende roman er Ian McEwans bok også en drøfting av disse emnene, der ekteparet June og Bernard er de to debattantene med svigersønnen Jeremy som forsiktig ordstyrer.

God lesing!

FORTELLERNES MARKED av Gert Nygårdshaug (eller: Prost Gotvins åpenbaring)

Gert Nygårdshaug ble født i 1946 i Tynset. Allerede i 1966 debuterte han med diktsamlingen Impulser, men det er som romanforfatter og debattant han har gjort seg mest bemerket. I 1985 kom Honningkrukken, den første i en serie på ti kriminalromaner om gourmeten og vinkjenneren Fredric Drum.

Nygårdshaug studerte ved Universitetet i Oslo i tiden 1965 til 1972, da han avbrøt studiene til magistergraden i sosiaologi. Da hadde han rukket å ta eksamener i fagene idéhistorie, historie og filosofi. Han har i alle år vært særdeles politisk aktiv på venstresiden, og han er kjent for sine kritiske kronikker i Dagbladet om blant annet USAs politikk i verdenssamfunnet.

Grundig reseach og mye reising er to forhold som preger Gert Nygårdshaugs forfatterskap, og på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990 oppholdt han seg i lengre perioder i Brasil og Venezuela, der han blant annet bodde sammen med indianere i regnskogen i Amazonas. Interesse for urkulturer, arkeologi og historie står sterkt hos ham ved siden av hans interesse for sportsfiske, matlaging og vin. Hans bok Mengele Zoo fra 1989 ble i 2007 kåret til ”folkets favoritt”.

Det kan være nyttig å ta en liten tur innom Prost Gotvins geometri (1998) før en går nærmere inn på romanen Fortellernes marked (2008), fordi prost Gotvin spiller en viktig rolle i begge bøkene.

Gotvin Soleng er en tvilende og søkende prest fra den lille fjellbygda Vanndal i Norge, og han tar fatt på sin første utenlandsreise til Santiago de Compostela fordi nettopp her har jomfru Maria gjennom et under materialisert seg på himmelhvelvingen. Den katolske kirke er interessert i å få frem de kirkepolitisk ”korrekte” fortolkninger ut fra et dogmatisk ståsted, men Gotvin har begynt å tvile ikke bare på mirakler, men også på Gud. Og langsomt modnes en ny tro basert på et nytt gudsbilde i ham som han ønsker å ta med seg hjem til sin menighet.

Romanen har et dypt alvorlig tema, men forfatterens mange ville innfall gjør at leseren lar seg underholde og stadig må trekke på smilebåndet.

Gert Nygårdshaug legger ikke skjul på at han ser på det som en svært viktig oppgave å omvende flest mulig fra kristendommen, og i Fortellernes marked (2008), som er en frittstående oppfølger av Prost Gotvins geometri, setter han inn et kraftig støt i så måte.

Denne gangen går forfatteren enda lenger enn å så tvil om mirakler og kirkens autoritet; også denne gangen vil han avlive myten om Jesus og det irrasjonelle ved oppstandelsen, i tillegg til å oppløse ikke bare den kristne kirken, men også all annen organisert religiøs aktivitet, som ifølge forfatteren per definisjon er fundamentalistisk. Sentralt i romanen står kirkens redsel for å oppdage nye sannheter ved livet, noe som blir konkretisert gjennom Vatikanets konspirative såkalte hemmelige etterretningstjeneste har som oppgave å oppspore og ødelegge alle oppdagelser eller forskning som kan peke på andre forklaringer eller teorier enn hva som bekrefter det som er fastslått i Bibelen.  Også i Norge i små og store lokalsamfunn og miljøer finnes denne redselen for nye tanker og ideen innen den religiøse verden.

I Fortellernes marked går Nygårdshaug enda sterkere enn i Prost Gotvins geometri inn på hva kristendommen er tuftet på, og vil tydeligvis avsløre statsreligionen. Og resultatet er ikke rent lite, for selveste verdenshistorien skal bli endret som et direkte resultat av de åtte brevene Gotvin sender fra kontinentet til sin gode venn veterinæren Baron Okerjord og hans venn bibliotekaren Gerbert Rodin i Vannbygda, som for øvrig begge er pasjonerte gastronomer, vinkjennere og fritidsfiskere på samme måte som forfatteren.

"Snart skulle den dagen komme da ingen muslim bøyde seg mot Mekka, ingen jøde med fletter og sort hatt skulle nikke spastisk mot klagemuren i Jerusalem, ingen kristen prest ville utførte det underlige ritualet ved å by almuen å spise Jesu legeme og drikke hans blod; slik sett skulle denne dagen etterhvert fallbys på fortellernes marked som den første dagen da en forsonende fryd var i ferd med å bre seg utover Jorden.”

Slik begynner romanen. Og alt dette skjer – en verden uten religion – uten at verden ramler fra hverandre av den grunn.

I etterord til romanen vedgår Gert Nygårdshaug at han tar opp beslektede emner som det Dan Brown gjør i DaVinci-koden, men avviser bestemt at det er snakk om etterligning eller å kaste seg på en populær bølge, fordi han selv begynte research på emnet for flere tiår siden. Vi får tro ham på det, og i alle fall er Nygårdshaugs tilnærming til problematikken så særegen original at det er vanskelig å tenke på plagiat av noe slag. Scenene, spillet på assosiasjoner og persontegningene er så typiske nygårdshaugske at en må bare gi seg ende over.

Men en kommer ikke bort fra at en lett får en fornemmelse av at det er predikanten Gert Nygårdshaug som har ført sitt evangelium i pennen: Her skal kristendommen avsløres og kristenfolket omvendes! Om en slik tilnærming svekker den litterære kvaliteten i romanen, skal være usagt, men uten tvil styrker den underholdningsverdien.

Johan Theorins Ölandskvartett

Johan Theorin (født 1963) er en svensk forfatter og journalist. Han debuterte i 2007 med den første av det som er planlagt å bli fire romaner hvor handlingen er lagt til Öland, stedet som forfatteren kaller sin barndoms øy. De siste ukene har jeg lest de tre første bøkene i serien.

Theorins tre første romaner utspiller seg om høsten, vinteren og våren, når sommergjestene har reist hjem og bare de fastboende og en og annen besøkende med gode ideer eller onde planer er tilbake på øya. Forfatteren har som mål å skrive en roman for hver ölandsk årstid – en slags Ölandskvartett der været og stemningene i landskapet påvirker personene i fortellingene.

Den første boken i Ölands-serien, Skumringstimen, ble tildelt Svenska Deckarakademins pris for beste krimdebut 2007 og The CWA John Creasey (New Blood) Dagger 2009. Nattefokk, som er den andre boken i serien, fikk Glassnøkkelen for beste nordiske kriminalroman 2008. Den tredje boken, Blodleie, utkom sommeren 2010. Den fjerde romanen i serien er per dato ennå ikke kommet på markedet.

Skumringstimen, 2008 (Skumtimmen, 2007)

En liten gutt forsvinner sporløst på Öland en tåkete sensommerdag på begynnelsen av 1970-tallet. Familien, politiet og frivillige leter etter ham over hele øya i ukevis. Mer enn tyve år senere får guttens mor, Julia, en uventet telefon fra sin far, sjøkaptein Gerlof Davidsson, som har fått en slitt barnesko i posten. Nå ber han henne komme og hjelpe ham med å finne ut hva som skjedde da gutten forsvant. Motvillig vender hun tilbake til barndommens øy. Først nå får hun høre om ölendingen Nils Kant, som en gang satte skrekk i folk på øya. Han forsvant lenge før Julias sønn. Likevel er det fortsatt de som hevder at de har sett Nils Kant - at han iblant vandrer omkring på det ölandske alvaret i skumringstimen.

Skumringstimen er en roman om sorg og savn, en historie der fortiden kaster skygge over nåtiden. Handlingen beveger seg bakover til andre verdenskrig og fra Ölands karrige landskap til fjerne havner i Karibia.

Nattefokk, 2009 (Nattfåk, 2008)

Når den kraftige stormen som kalles fokk, feier inn over Öland, gjør man best i å holde seg innendørs. Fokket kommet fra nord med snø og kulde, og trekker alt med seg på sin vei.

Den tidligere fyrvokterboligen Åludden gård med sine to fyrtårn har stått tom i mange år da Katrine og Joakim Westin fra Stockholm kjøper eiendommen. Husene er bygd av tømmer fra et skip som forliste i 1846, og ryktet vil ha det til at det nordre fyret bare lyser natten før noen skal dø.

Ekteparet Westin, som har to små barn, har pusset opp boliger før og er ikke det minste overtroiske. Men utpå høsten får de høre en gammel historie om at gården hver jul får besøk av de døde.

Nattefokk er en blanding av kriminalroman og spøkelsesfortelling, og også en beretning om sorg - der trådene samles i fokkvær på Åludden gård selveste julenatten.

Blodleie, 2010 (Blodläge, 2010)

Gjennom kalksteinen ved den ölandske kysten løper blodleiet, et mørkerødt sjikt som folk før i tiden trodde var forsteinet blod fra en kamp mellom trollene inne i berget og alvene ute på Alvaret.

Ovenfor klippekanten ved det forlatte steinbruddet i Steinvik står nybygde luksusvillaer side om side med steinhoggernes små brakker. I påsken, når snøen smelter, får flere av husene nye beboere. Men naboskapet fungerer ikke alltid slik man hadde tenkt seg, og sjalusi og mistenksomhet begynner å spire innenfor husveggene. Denne våren kommer livet til flere personer til å forandres for alltid. Her har den 83 år gamle skipperen Gerlof Davidsson nettopp flyttet inn i den vesle sommerhytta si for å se trekkfuglene komme og få nyte vårsolen, kanskje for siste gang. Men freden blir forstyrret da han finner sin avdøde kone Ellas dagbøker.

Gerlof får enda mer å gruble på da en forvirret gammel mann fra fastlandet dukker opp på tomten hans og påstår at han er forfulgt, før han begir seg mot steinbruddet. Det korte møtet trekker Gerlof inn i en gåtefull historie der gamle synder later til å bli straffet av en ukjent hevner.

Som leser ble jeg fort dratt inn i den ölandske atmosfæren forfatteren tegner. Skildringene er nære og sterke, og språket - dvs den norske oversettelsen - står seg godt i forhold til den til tider skumle handlingen. Den indre spenningen i romanene gjør det vanskelig å legge dem fra seg. Bøkene anbefales!

Så da er det bare å vente på at bok nummer fire kommer.