Det fins mange mursteiner på bokmarkedet i dag. Det kan for så vidt være greit nok, for du får i alle fall mange sider for pengene. En ulempe kan være at du må lese noen timer før du skjønner hva som er plottet.
![]() |
| George Simenon |
Derfor kan det være befriende en gang iblant å sette seg ned med en av den belgiske forfatteren George Simenons (1903 – 1989) bøker om commisaire Maigret, hvor hele krimgåten blir løst på en elegant måte som regel på ca. 150 sider. Likevel, Simenon skrev nok ikke korte romaner fordi han ikke var så ordrik som dagens forfattere, for han tok det igjen i sin omfattende produksjon; han skrev 75 romaner og 28 noveller om Maigret og i tillegg minst 117 andre romaner og 134 noveller. Simenon var en av de mest produktive forfatterne i det 20. århundre, og kunne skrive 60-80 sider hver dag. Mer enn 550 millioner kopier av hans arbeider er blitt trykket. På 1960-tallet laget BBC en TV-serie på 52 episoder om Maigret, og mange godt voksne vil huske at disse ble sendt av NRK i Detektimen på fredagkveldene.
Min venn Maigret (1949) er derfor bare én av svært mange fortellinger om etterforskeren fra Paris. At jeg velger å kommentere denne, er sånn sett litt tilfeldig, for også mange andre bøker gir et godt bilde av hvem Maigret var. Men kanskje lot jeg meg lokke av at handlingen i denne romanen er lagt til en av de idylliske franske øyene i Porquerolles utenfor Hyères i Provence – i dag nasjonalpark. Det er noe forlokkende i at Maigret denne gangen ikke beveger seg i et grått og dystert Paris, noe han selvfølgelig ikke alltid gjør; rett som det er må han reise ut i provinsen for å løse en mordsak.
Det som i tillegg gjør denne romanen spesiell, er at Maigret har besøk av inspector Pyke fra Scotland Yard, som ønsker å studere commisairens metoder og muligens lære av ham. Samtidig som Simenon beskriver forskjellene mellom engelskmannen og franskmannen, blir enkelte karakteristiske trekk ved Maigret tydeligere.
En ser lett for seg den store og myke Maigret som ustanselig patter på sin pipe mens han fornemmer og grubler rundt vage ideer som det er vanskelig å sette ord på. Dagen er ikke gammel før han har sin første calvados, like etter frokost, og det blir atskillelig flere slike gjennom dagen, uten at det noen gang er mulig å beskrive ham som beruset. Maigrets etterforskning er basert på psykologi, og noen ganger opptrer han brutalt overfor mistenkte for å øke det psykologiske presset. Også i denne boken tilbringer han mye tid i den lokale kafeen på hotellet i nærheten av åstedet for å observere og snakke med involverte. Vanligvis lar han sine betjenter utføre praktiske oppgaver, men denne gangen er han alene på oppdrag og må støtte seg på den hjelpen han kan hente gjennom telefon.
Simenon lar sin fiktive person Maigret utgi sine egne memoarer i 1950, hvor etterforskeren stiller seg kritisk til hvordan forfatteren gjennom romanene har behandlet hans liv og arbeide!
Maigret-bøkene var populær underholdning i sin samtid, og det er ingen tvil om at Simenons forfatterskap har hatt stor innflytelse på senere kriminallitteratur. Et tydelig eksempel er vår egen tids franske krimdronning Fred Vargas’ bøker om etterforskeren Adamsberg i Paris, som har tydelige fellestrekk med Maigrets væremåte og metoder.











