Tom Egeland om løgnaktige forfedre

Victor Scott er av fødsel (1940) kjendis. Oldefaren var en gryende naturvitenskapsmann som forsvant under en ekspedisjon i Stillehavet på slutten av 1800-tallet, bestefaren fikk Nobelprisen i litteratur for en banebrytende trilogi på 1930-tallet og døde som krigshelt i 1941, og faren var en kjent klimaforsker som forsvant under en ekspedisjon i Grønlandshavet i 1950.

Men Victor klarer ikke helt å stille opp til andres og egne forventninger. Han har arvet plenty av penger etter nobelprisvinneren og kan derfor koste på seg å leve som en slags frilansjournalist på hovedstadens vestkant. I 1970, da romanens kjernehandling utspiller seg, er han langhåret, hasjrøykende, i dyp kjærlighetssorg på grunn av en kjæreste som har forlatt ham, og i fri flyt når det gjelder livsretning. I denne tilstanden blir han inspirert av en forlagsvenn til å skrive en biografi om faren.

I denne tilstanden får han en telefon som leder ham til Barbados, hvor en tjue år gammel flaskepost fra faren har dukket opp. Han reiser dit, og videre til Hellas - hvor moren har tatt tilflukt - til Madeira, til Australia/Stillehavet, til slektens hjemstavnsøy i Nord-Norge og endelig til California. Alle disse reisene fører ham stadig dypere inn i forfedrenes mange løgner – løgner som har lurt hundretusener og millioner til tro at de er usedvanlige nasjonalhelter.

Fedrenes løgner (2010) av Tom Egeland (født i Oslo i 1959) er en slektskrønike om fire generasjoner, der de tre første for de fleste ble oppfattet som helteskikkelser, men som når sannheten blir åpenbart, slett ikke holdt slike mål fordi de ikke har levd i samsvar med de mange mytene som er skapt om dem - snarere tvert imot. Victor avslører litt etter litt historiene om livene deres og må smertefullt erkjenne at de er totalt forskjellige fra de heltemodige livene han hadde satt seg fore å skrive om. Den familiehistorien (og nasjonalhistorien) han har vokst opp med, viser seg å være en vond serie med fortielse, skjulte sannheter og oppdiktede løgner.

Jeg opplever romanen fengende, og det burde i seg selv være min personlig garanti for at den verken er for lang eller har for mye tomprat, som noen kritikere (feilaktig) har kommentert. Kanskje noen er skuffet over at Tom Egeland denne gangen har forlatt krimsjangeren, men jeg opplevde det som en lettelse: Takk og lov for at det finnes forfattere som visser at de behersker mer enn en sjanger!

Tom Egeland

Jeg begynte å lese denne romanen en lørdag ettermiddag i aprilsolen på terrassen og må innrømme at jeg måtte gjøre meg ferdig tidlig søndag formiddag før jeg var i stand til å ta fatt på konstruktivt arbeid i hus og hage. Jeg har lest samtlige av Tom Egeland tidligere romaner og opplevde det befriende at denne hadde et annet utgangspunkt enn de forut, med mindre vekt på bekmørke spirituelle grunntoner – selv om enkelte av personene i romanen (selvfølgelig) har en viss kontakt med den åndelige verden.

Anbefales – sammen med alle tidligere romaner av Tom Egeland.

OPPLØSNING av C.J. Sansom - Et kriminaldrama fra reformasjonstidens England

Vi befinner oss i England i 1537, i en svært urolig og voldelig tid for mange. Reformasjonen er i god gang etter at kong Henrik 8 har utropt seg selv som Kirkens overhode og markerer på den måten at England skal være adskilt fra paven og den katolske kirken. Anne Boleyn, kongens andre kone, er nettopp blitt offentlig halshugget etter falske anklager om utroskap, og nasjonen skjelver av frykt for kongens nye brutale og forvirrende lover.

Oppløsning (engelsk 2003, norsk 2008) er C.J. Sansoms første roman i hans absolutt lesverdige fembindsserie om advokaten Mattew Shardlake, som denne gangen blir sendt ut for å etterforske et brutalt mord i et korrupt kloster.

For klostrene i England blir reformasjonen en skrekkopplevelse. På Lord Cromwells befaling har en rekke etterforskere reist rundt i landet for å finne ut hva som foregår bak klostermurene, avdekke ulovligheter og endelig legge ned og rive mange av de mindre klostrene. Men ennå finnes noen større munkesamfunn, og det er i et av disse at en av Cromwells etterforskere er blitt funnet drept på en brutal måte.

Mattew Shardlake har gjennom en tid opparbeidet seg Lord Cromwells tillit, som gjør at han blir sendt til St. Donatus-klosteret i Scarnsea for å etterforske det bestialske mordet. Fordi Shardlake er reformasjonstilhenger, blir han ikke vennlig mottatt i klosteret, hvor munkene virker minst like redde for ham som for at det går en morder løs blant dem.

Shardlakes undersøkelser fører ham stadig dypere inn i klostervesenets grumsete fortid. Forfatteren mestrer til tross for at handlingen utspiller seg i et lite og lukket miljø med bare få mulige mistenkte, å holde på leserens spenning helt til sist om hvem som er gjerningsmannen.

Shardlake gjennomgår i løpet av fortellingen en utvikling som gjør ham til en bemerkelsesverdig romanfigur. En forkrøplet kropp har gjort livet hans vanskelig, og etter hvert som hendelsene i Scarnsea tvinger ham til å sette spørsmålstegn ved mange av sine egne holdninger og synspunkter, merker leseren at under hans strenge ytre banker et varmt hjerte.

Sansom gir liv til Tudor-tidens England gjennom øynene til denne rettskafne, ærlige, grublende og utholdende etterforskeren, og selv mange som vanligvis ikke først og fremst velger historiske romaner, vil la seg rive med av denne livaktige morderjakten.

Christopher John Sansom

Oppløsning er Sansoms (f. 1952 i Edinburgh, Skottland) debutroman, og mellom 2003 til 2010 kom det fem romaner om advokaten Shardlake. Forfatteren praktiserte selv som advokat fram til forfatterdebuten. Han er i tillegg utdannet historiker. I skrivende stund er de fire første bøkene i serien utgitt på norsk – Oppløsning (2008), Mørk ild (2009), Monark (2010), Åpenbaring (2011). Den siste boka i serien – Heartstone – ble utgitt på engelsk i 2010. I tillegg til disse romanene har Sansom også skrevet trilleren Vinter i Madrid (2006/2007), med handling fra 1940 under andre verdenskrig i kjølvannet av den spanske borgerkrigen.

Jeg tipper at hvis du lar deg friste til å lese Oppløsning, så vil du fort se etter fortsettelsen!

Commissario Brunettis Venezia − STERKE MENINGER av Donna Leon

Tenk deg at du spaserer gjennom Venezias trange gater og smug, ikke som en del av den strie turiststrømmen, men sammen med en innfødt og lokalkjent. For å komme raskt til en annen del av byen eller til en av øyene utenfor, går dere om bord i en båttaxi. Du får være med inn i skumle og mørke oppganger og leiligheter som huser mugg og skitt og fattige småkjeltringer – eller kontrastens store palasser med all den italienske gloria en kan tenke seg, hvor kunstskatter og rikdom ofte går hånd i hånd med en stor og kraftig, men usynlig eller fordekt dose kriminalitet og ikke minst korrupsjon. Velkommen inn i commissario Guido Brunettis Venezia!

I Donna Leons Sterke meninger (norsk utgave 2010, engelsk utgave Wilful Behaviour 2002) finner du alt dette og mer til.

Claudia Leonardo er en av de seriøse og intelligente studentene til universitetslektor Paola, som er Brunettis kone. I kjølvannet av andre verdenskrig ble Claudias bestefar dømt for en alvorlig krigsforbrytelse og døde etter kort tid i fangenskap på et asyl for mentale pasienter. Nå oppsøker hun commissario Brunetti for å be om hjelp til å finne ut om det er mulig å få erklært ham uskyldig for det han for mer enn et halvt århundre tidligere ble dømt for.

Brunetti ofrer ikke denne henvendelsen mye oppmerksomhet før Claudia en dag blir funnet drept. Det viser seg vanskelig å finne slektninger til den drepte, men Brunetti klarer å oppspore en gammel østerriksk kvinne som en gang var elskerinnen til Claudias bestefar og en som Claudia var fortrolig med. Brunetti blir overveldet av den rike kunstsamlingen hun har i sin mildt sagt enkle leilighet. Når hun også blir drept, avdekker Brunettis etterforskning sjokkerende skjeletter som ennå finnes i skapene til dem som samarbeidet med nazistene og fascistene under krigen, hemmeligheter som få italienere selv etter alle årene som har passert ønsker skal opp i dagen.

Donna Leon ble født 1942 i New Jersey, USA. Hun studerte i Italia, har arbeidet som turistguide i Roma, tekstforfatter i London og undervist i engelsk litteratur ved amerikanske skoler i Sveits, Kina, Iran, Saudi-Arabia og Italia. Hun har bodd i Venezia siden 1981.

Donna Leon

Commissario Brunetti dukket opp i 1991, da debuterte Donna Leon med sin første bok i serien kriminalromaner med sterke venetianske miljøskildringer. Hun skriver på engelsk, og hennes bøker er oversatt til mer enn 20 språk. Til tross for at hun bor i Italia, er ikke romanene om Brunetti oversatt til italiensk. Hun begrunner det med at hun ønsker å bo i Venezia uten å være forfatter-kjendis og bli gjenkjent hvor hun måtte komme. I tillegg vedgår hun at hun ikke tror italienerne ville like å bli kritisert slik de blir i bøkene hennes, ikke fordi de ikke tåler å bli kritisert, for italienere kritiserer mer enn gjerne hverandre, men de kan ikke fordra å bli gjennomskuet av en utlending - og i alle fall ikke av en amerikaner!

I Tyskland er en rekke av bøkene hennes filmatisert som TV-serie med tittelen Donna Leon.

Sterke meninger er nummer 10 i rekken av 11 norske oversettelser så langt, men mange bøker er ennå ikke oversatt, så det er god grunn til å tro at Brunetti-fans har mer å glede seg til.

Det er ikke til å komme bort fra at når en forfatter skriver så mange romaner om samme person i samme miljø, vil en etter hvert oppleve at fortellingene glir over i hverandre og kan være vanskelige å skille. Det gjelder både personskildringer og miljøskildringer. Når det gjelder det siste, kan en til tider få en fornemmelse av at selve det kriminelle plottet kan bli overskygget av de detaljerte skildringene av Venezia-miljøet. Til gjengjeld kan en si at fordi personer og miljø er de samme i bok etter bok, blir rammen i fortellingene så gjenkjennelig for leseren at en lett lar seg rive med i Brunettis etterforsking og byvandring så vel som tankevandring.

En viktig stemme i bøkene er Brunettis kone Paola, som commissarioen ofte deler sine bekymringer med og tar imot nyttige tanker fra. Andre personer som alltid får større eller mindre plass i bøkene, er Brunettis to barn/ungdommer, politisekretæren Elettra og kollega Vianello. Ikke sjelden bruker forfatteren deres stemme for å målbære sine samfunnskritiske anliggender. Kritikere har ikke unnlatt å merke seg at til tider er commissario Brunetti tydelig preget i væremåte, interesser og tankesett av at hans Skaper er en kvinne.

Mitt inntrykk er at Sterke meninger er en av de skarpeste historiene Donna Leon har levert så langt. Det gleder ikke bare det kontroverielle hovedtemaet hun tar opp – italieneres berikelse på medborgeres bekostning under fasciststyret under andre verdenskrig og fortielsen av dette i ettertid – men også hennes sedvanlige spark til den allment aksepterte og tilsynelatende nødvendige korrupsjonen i dagens Italia.

Som så mange andre vellykkede produkter har også Donna Leons bøker avfødt bi-produkter. Brettspillgiganten Ravensburger har for eksempel laget et spill som handler om Brunettis Venezia. Hvis du har tenkt å reise til Venezia, har Donna Leon for sikkerhets skyld autorisert sin egen Brunetti-guide, dr. Toni Sepeda, professor i litteratur og kunsthistorie, som for øvrig også har utgitt boken Brunetti’s Venice: Walks Through the Novels (2009). Og skulle du ønske å mane fram noe av Venezias stemning hjemme hos deg selv, kan du alltids skaffe deg en bok Donna Leons nære venninne Roberta Pianora har skrevet: Brunetti’s Cookbook (2010).

Commissario Guido Brunettis Venezia

MIN VENN MAIGRET av George Simenon: Gjenoppdag en klassiker

Det fins mange mursteiner på bokmarkedet i dag. Det kan for så vidt være greit nok, for du får i alle fall mange sider for pengene. En ulempe kan være at du må lese noen timer før du skjønner hva som er plottet.

George Simenon

Derfor kan det være befriende en gang iblant å sette seg ned med en av den belgiske forfatteren George Simenons (1903 – 1989) bøker om commisaire Maigret, hvor hele krimgåten blir løst på en elegant måte som regel på ca. 150 sider. Likevel, Simenon skrev nok ikke korte romaner fordi han ikke var så ordrik som dagens forfattere, for han tok det igjen i sin omfattende produksjon; han skrev 75 romaner og 28 noveller om Maigret og i tillegg minst 117 andre romaner og 134 noveller. Simenon var en av de mest produktive forfatterne i det 20. århundre, og kunne skrive 60-80 sider hver dag. Mer enn 550 millioner kopier av hans arbeider er blitt trykket. På 1960-tallet laget BBC en TV-serie på 52 episoder om Maigret, og mange godt voksne vil huske at disse ble sendt av NRK i Detektimen på fredagkveldene.

Min venn Maigret (1949) er derfor bare én av svært mange fortellinger om etterforskeren fra Paris. At jeg velger å kommentere denne, er sånn sett litt tilfeldig, for også mange andre bøker gir et godt bilde av hvem Maigret var. Men kanskje lot jeg meg lokke av at handlingen i denne romanen er lagt til en av de idylliske franske øyene i Porquerolles utenfor Hyères i Provence – i dag nasjonalpark. Det er noe forlokkende i at Maigret denne gangen ikke beveger seg i et grått og dystert Paris, noe han selvfølgelig ikke alltid gjør; rett som det er må han reise ut i provinsen for å løse en mordsak.

Det som i tillegg gjør denne romanen spesiell, er at Maigret har besøk av inspector Pyke fra Scotland Yard, som ønsker å studere commisairens metoder og muligens lære av ham. Samtidig som Simenon beskriver forskjellene mellom engelskmannen og franskmannen, blir enkelte karakteristiske trekk ved Maigret tydeligere.

En ser lett for seg den store og myke Maigret som ustanselig patter på sin pipe mens han fornemmer og grubler rundt vage ideer som det er vanskelig å sette ord på. Dagen er ikke gammel før han har sin første calvados, like etter frokost, og det blir atskillelig flere slike gjennom dagen, uten at det noen gang er mulig å beskrive ham som beruset. Maigrets etterforskning er basert på psykologi, og noen ganger opptrer han brutalt overfor mistenkte for å øke det psykologiske presset. Også i denne boken tilbringer han mye tid i den lokale kafeen på hotellet i nærheten av åstedet for å observere og snakke med involverte. Vanligvis lar han sine betjenter utføre praktiske oppgaver, men denne gangen er han alene på oppdrag og må støtte seg på den hjelpen han kan hente gjennom telefon.

Simenon lar sin fiktive person Maigret utgi sine egne memoarer i 1950, hvor etterforskeren stiller seg kritisk til hvordan forfatteren gjennom romanene har behandlet hans liv og arbeide!

Maigret-bøkene var populær underholdning i sin samtid, og det er ingen tvil om at Simenons forfatterskap har hatt stor innflytelse på senere kriminallitteratur. Et tydelig eksempel er vår egen tids franske krimdronning Fred Vargas’ bøker om etterforskeren Adamsberg i Paris, som har tydelige fellestrekk med Maigrets væremåte og metoder.

PRIMTALLENES ENSOMHET av Paolo Giordano

Allerede tittelen antyder at denne romanen handler om ensomhet, og at det er flere som er ensomme – primtallene i flertall. Dette er ikke en bok om matematikk og tørre tall, men om to mennesker som på hvert sitt hvis er annerledes, og som derfor faller utenfor.


Et primtall kan ikke deles på annet enn 1 og seg selv uten å etterlate en rest, og er således i overført betydning ”ensomme” tall, til tross for at de kan ligge ganske nær hverandre i tallrekken, som for eksempel 2 og 3 eller 5 og 7. Paolo Giordano tar utgangspunkt i to avgjørende hendelser i barndommen til Alice og Mattia og skildrer hvordan disse hendelsene fortsetter å legge skygger over livene til disse to fra barndommen gjennom tenårene til voksen alder. Den ene utvikler spiseforstyrrelser, den andre selvskading. Hun blir en dyktig fotograf, han viser seg å være et matematikk-geni.


De to skakkjørte skjebnene møtes og opplever gjensidig forståelse, men de mørke erfaringene de begge har, gjør at de er dømt til ensomhet også når de er to, samme hvor mye de skulle ønske at det var annerledes. De trekkes mot hverandre, men som primtall passer de ikke sammen med noen andre enn seg selv, selv om de står hverandre svært nært. De vil så gjerne, men evner ikke nærheten. Det er en skjør, vakker og sørgmodig roman om oppvekst, kjærlighet og vennskap mellom to unge mennesker som kjemper for å holde ut.

Paolo Giordano

Paolo Giordano er italiener født i 1982. Primtallenes ensomhet (2008, norsk utgave 2009) er hans debutroman. Den ble svært godt mottatt i Italia og er oversatt til en rekke språk. Forfatteren som er fysiker og arbeider med en doktorgrad i partikkelfysikk, har latt sin egen fascinasjon for tall og matematikk skinne gjennom i boka.


Giordano fikk den ettertraktede Premio Strega-prisen for Primtallenes ensomhet i 2008, og i 2010 ble romanen filmatisert.

Bjarne Reuters italienske løgnhals

Det er mange forskjellige tanker en sitter med når en har nådd siste side i en roman – ettertanke, undring og noen ganger lettelse over endelig å være ferdig. Da jeg etter 400 sider la fra meg Bjarne Reuters LØGNHALSEN FRA UMBRIA (2004, norsk utgave 2005), var jeg lei meg for at fortellingen allerede var slutt.

For jeg var på ingen måte mett av å lese om Guiseppe Emanuele Pagamino og hans sannsynlige og usannsynlige opplevelser på sine reiser omkring i et Italia som er herjet av Svartedauden. Forfatteren har gitt et fyrverkeri av skildringer av den spesielle urtespesialisten, apotekeren, kvakksalveren, løgnhalsen, kjetteren og gravskjenderen. Som så mange andre er han på stadig jakt etter rikdom, men han har også et overordnet mål for sin gjerning: Å tilegne seg den siste ingrediensen han trenger for å brygge sin livseliksir, nemlig fingerneglen til djevelens sønn! Først da kan han blande Del diavolo lacrima, djevelens tåre, som vil sikre ham udødelighet.

Romanen begynner med at hovedpersonen ruller med sin kjerre og sitt esel inn i et Firenze som er hardt rammet av pesten i 1348, for å se om han kan plukke med seg noe rikdom fra dødens hus. I et rikmannshjem finner han en eneste overlevende, gutten Arthuro, som han tar til seg som sin elev. Videre drar han til Lecce, hvor han har hørt at en djevelens sønn sitter fengslet.

Guiseppe merker fort at han har utfordret den katolske kirke ved å ville finne en snarvei til evig liv, og han blir fengslet og dømt til døden for kjetteri.

Men han unnslipper som ved et mirakel og finner igjen Arthuro. Og det er disse to underlige skruenes flukt fra kjetterjegerne og jakt på rikdom samt eliksirens siste ingrediens som driver romanen frem. Guiseppe balanserer hele tiden på kanten av avgrunnen, men det som etter hvert holder ham oppe, er en gryende forestilling om noe som står seg bedre enn drømmen om rikdom og udødelighet.

Bjarne Reuter

Bjarne Reuter (født 1950) ble i 2005 tildelt Danske Banks Litteraturpris for Løgnhalsen fra Umbria. Han er en av vår tids mest produktive danske forfattere og skriver i en rekke ulike sjangre, fra krim til skuespill, men er særlig kjent for sine barne- og ungdomsbøker. Flere av bøkene hans har blitt til film for fjernsyn og kino.

Løgnhalsen fra Umbria er desidert en bok for modne lesere. Skildringene er sterke og fargerike og ofte iblandet vemod og humor. De til dels bisarre elementene i romanen gjør at den er blitt sammenlignet med Dekameronen av den italienske middelalderforfatteren Giovanni Boccaccio, som ”tilfeldigvis” levde samtidig med romanfiguren Guiseppe. Bjarne Reuter har delt romanen sin inn i fire ”bøker” eller deler, og FØRSTE BOK innleder med et sitat fra Dekameronen, som handler om ti mennesker som har flyktet fra den store pesten i Firenze:

”Til vern og støtte for dem som elsker vil jeg fortelle noveller, parabler, historier, eller hva en nå vil kalle dem, blant disse historiene vil en finne muntre og alvorlige opplevelser og skjebnens tilskikkelser både fra nåtid og fortid, hvori mine lesere kan finne fornøyelse og nyttig veiledning, for så vidt som de kan lære hva de bør unngå eller etterligne, og samtidig med det vil de sikkert glemme sin egen motgang.”

FJERDE BOK, som består av kun ett kapittel, og hvor handlingen er lagt til vår egen tid, innleder med et sitat av den amerikanske 1800-tallsforfatteren H.W. Longfellow.

”Troen på livet som aldri får en ende, har noe i seg som minner om fortvilelse.”

Disse to sitatene rammer inn fortellingen om Guiseppe Emanuele Pagamino, hvis etternavn forresten er identisk med en av figurene i Boccaccios fortellinger – piraten Pagamino da Monaco. Om dette er tilsiktet av Bjarne Reuter, skal være usagt.

SVARTE HUNDER av Ian McEwan: Vårt møte med ondskapen

Hva er ondskap, og hvordan skal individet og samfunnet forholde seg til ondskap?

Ian McEwan

”Det onde jeg snakker om har bolig i oss alle. Det finner feste i et individ, i private liv, i en familie, og da er det barna som får lide mest. Og så, gitt de riktige betingelsene, skjer det i forskjellige land til forskjellige tider at en forferdelig grusomhet bryter ut, en ondskap mot livet, og alle forskrekkes over hvor dypt hatet stikker i en selv. Så synker det ned igjen og venter. Det er noe vi har i hjertene våre.”

Slik oppsummerer June Tremaine like før hun dør sin oppfatning av det ondes egentlige vesen i sin siste samtale med svigersønnen Jeremy, som er fortelleren i Ian McEwans Svarte hunder (1992).

June er gift med Bernard, og da de to nyforelskede giftet seg i 1946 like etter andre verdenskrig, var de begge ivrige medlemmer av det kommunistiske parti. Men mens de var på bryllupsreise i Sør-Frankrike, hadde June en skjellsettende fysisk og mental opplevelse som kan minne om Paulus’ syn på veien til Damaskus - en opplevelse som hennes elskede i beste fall bare skjønner på det ytre plan som en skrekkopplevelse. Dette - hennes egen opplevelse og mannens manglende innlevelse i hennes opplevelse - gjør at hun ikke bare bryter brått med kommunismen, men også at hun i tiårene som kommer og like til hun ikke lenger kan ta vare på seg selv på grunn av sykdom, blir boende på gården sin i Languedoc frem til 1982, mens mannen bor i London som en profilert radikaler og etter hvert Labour-politiker i Parliamentet.

Det er et underlige ekteskapet som blir tegnet i romanen, der ektefellene bor langt fra hverandre og lever hvert sitt liv med stikk motsatt livsanskuelse - men som likefullt får flere barn sammen. Og etter hvert som barna skal begynne på høyere utdannelse, flytter de til faren i London, til morens store bekymring. Det er dette mysteriet av et ekteskap svigersønnen Jeremy har satt seg fore å forstå, og som forlegger gjør han det ved å intervjue svigerforeldrene i den hensikt å skrive en biografi om deres liv. Etter hvert forstår han at Bernard og June Tremains ekteskap rommer mye mer enn det han har forestilt seg.

Den engelske forfatteren Ian McEwan (født 1948) innledet forfatterskapet sitt med å skrive en rekke bøker med makabre og til dels voldelige elementer. I England ga det ham tilnavnet Ian Macabre. Han regnes i dag som en av de ledende engelske forfatterne, han omtales som den engelske samtidslitteraturens Grand Old Man og har mottatt en lang rekke nasjonale og internasjonale priser for sin litterære produksjon, som omfatter noveller, romaner, drama, barnelitteratur og en mengde artikler og foredrag.

Klassekamp, dramatiske politiske og sosiale endringer, makt og ondskap er elementer i denne romanen, men ingen av disse overskygger den genuint nære menneskelige relasjonen. Leseren så vel som fortelleren forblir nysgjerrig gjennom alle de 155 sidene i romanen. (Det er herlig å oppleve at en førsteklasses roman ennå kan skrives på så få sider!) Og når fortellingen er slutt, vet vi hvilken skjellsettende opplevelse June hadde, og det blir opp til leseren å avgjøre for seg selv om det var June eller Bernard som hadde en relevant reaksjon til ”de svarte hundene”, som i tillegg til å være en reell livstruende fare i romanen også er brukt som en metafor på all den ondskap som truer det moderne Europa.

Etter sin ”damaskusopplevelse” uttrykker June sitt syn på ondskap slik:

”Menneskenaturen, menneskehjertet, ånden, sjelen, selve bevisstheten – kall det hva du vil – er det vi til syvende og sist må arbeide med. Den må utvikles og utvides, ellers vil summen av all vår elendighet aldri minske. Min lille oppdagelse er at en slik forandring er mulig, den er i vår makt. Uten en revolusjon i vårt indre liv, uansett hvor langsom den måtte være, er alle våre storslåtte planer verdiløse.”

 Til dette ville rasjonalisten Bernard svare:

”Slik som forholdene er på denne lille overbefolkede planeten, trenger vi virkelig en ideologi, en fordømt god en også!”

Svarte hunder tegner motpoler som religion versus rasjonalitet, dine opplevelser versus mine opplevelser, kjærlighet versus dagliglivets plikter, individets fornektelse versus massenes vinning – alle sammen temaer som ingen klarer å slippe helt unna gjennom livet. I tillegg til å være en fengende roman er Ian McEwans bok også en drøfting av disse emnene, der ekteparet June og Bernard er de to debattantene med svigersønnen Jeremy som forsiktig ordstyrer.

God lesing!

FORTELLERNES MARKED av Gert Nygårdshaug (eller: Prost Gotvins åpenbaring)

Gert Nygårdshaug ble født i 1946 i Tynset. Allerede i 1966 debuterte han med diktsamlingen Impulser, men det er som romanforfatter og debattant han har gjort seg mest bemerket. I 1985 kom Honningkrukken, den første i en serie på ti kriminalromaner om gourmeten og vinkjenneren Fredric Drum.

Nygårdshaug studerte ved Universitetet i Oslo i tiden 1965 til 1972, da han avbrøt studiene til magistergraden i sosiaologi. Da hadde han rukket å ta eksamener i fagene idéhistorie, historie og filosofi. Han har i alle år vært særdeles politisk aktiv på venstresiden, og han er kjent for sine kritiske kronikker i Dagbladet om blant annet USAs politikk i verdenssamfunnet.

Grundig reseach og mye reising er to forhold som preger Gert Nygårdshaugs forfatterskap, og på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990 oppholdt han seg i lengre perioder i Brasil og Venezuela, der han blant annet bodde sammen med indianere i regnskogen i Amazonas. Interesse for urkulturer, arkeologi og historie står sterkt hos ham ved siden av hans interesse for sportsfiske, matlaging og vin. Hans bok Mengele Zoo fra 1989 ble i 2007 kåret til ”folkets favoritt”.

Det kan være nyttig å ta en liten tur innom Prost Gotvins geometri (1998) før en går nærmere inn på romanen Fortellernes marked (2008), fordi prost Gotvin spiller en viktig rolle i begge bøkene.

Gotvin Soleng er en tvilende og søkende prest fra den lille fjellbygda Vanndal i Norge, og han tar fatt på sin første utenlandsreise til Santiago de Compostela fordi nettopp her har jomfru Maria gjennom et under materialisert seg på himmelhvelvingen. Den katolske kirke er interessert i å få frem de kirkepolitisk ”korrekte” fortolkninger ut fra et dogmatisk ståsted, men Gotvin har begynt å tvile ikke bare på mirakler, men også på Gud. Og langsomt modnes en ny tro basert på et nytt gudsbilde i ham som han ønsker å ta med seg hjem til sin menighet.

Romanen har et dypt alvorlig tema, men forfatterens mange ville innfall gjør at leseren lar seg underholde og stadig må trekke på smilebåndet.

Gert Nygårdshaug legger ikke skjul på at han ser på det som en svært viktig oppgave å omvende flest mulig fra kristendommen, og i Fortellernes marked (2008), som er en frittstående oppfølger av Prost Gotvins geometri, setter han inn et kraftig støt i så måte.

Denne gangen går forfatteren enda lenger enn å så tvil om mirakler og kirkens autoritet; også denne gangen vil han avlive myten om Jesus og det irrasjonelle ved oppstandelsen, i tillegg til å oppløse ikke bare den kristne kirken, men også all annen organisert religiøs aktivitet, som ifølge forfatteren per definisjon er fundamentalistisk. Sentralt i romanen står kirkens redsel for å oppdage nye sannheter ved livet, noe som blir konkretisert gjennom Vatikanets konspirative såkalte hemmelige etterretningstjeneste har som oppgave å oppspore og ødelegge alle oppdagelser eller forskning som kan peke på andre forklaringer eller teorier enn hva som bekrefter det som er fastslått i Bibelen.  Også i Norge i små og store lokalsamfunn og miljøer finnes denne redselen for nye tanker og ideen innen den religiøse verden.

I Fortellernes marked går Nygårdshaug enda sterkere enn i Prost Gotvins geometri inn på hva kristendommen er tuftet på, og vil tydeligvis avsløre statsreligionen. Og resultatet er ikke rent lite, for selveste verdenshistorien skal bli endret som et direkte resultat av de åtte brevene Gotvin sender fra kontinentet til sin gode venn veterinæren Baron Okerjord og hans venn bibliotekaren Gerbert Rodin i Vannbygda, som for øvrig begge er pasjonerte gastronomer, vinkjennere og fritidsfiskere på samme måte som forfatteren.

"Snart skulle den dagen komme da ingen muslim bøyde seg mot Mekka, ingen jøde med fletter og sort hatt skulle nikke spastisk mot klagemuren i Jerusalem, ingen kristen prest ville utførte det underlige ritualet ved å by almuen å spise Jesu legeme og drikke hans blod; slik sett skulle denne dagen etterhvert fallbys på fortellernes marked som den første dagen da en forsonende fryd var i ferd med å bre seg utover Jorden.”

Slik begynner romanen. Og alt dette skjer – en verden uten religion – uten at verden ramler fra hverandre av den grunn.

I etterord til romanen vedgår Gert Nygårdshaug at han tar opp beslektede emner som det Dan Brown gjør i DaVinci-koden, men avviser bestemt at det er snakk om etterligning eller å kaste seg på en populær bølge, fordi han selv begynte research på emnet for flere tiår siden. Vi får tro ham på det, og i alle fall er Nygårdshaugs tilnærming til problematikken så særegen original at det er vanskelig å tenke på plagiat av noe slag. Scenene, spillet på assosiasjoner og persontegningene er så typiske nygårdshaugske at en må bare gi seg ende over.

Men en kommer ikke bort fra at en lett får en fornemmelse av at det er predikanten Gert Nygårdshaug som har ført sitt evangelium i pennen: Her skal kristendommen avsløres og kristenfolket omvendes! Om en slik tilnærming svekker den litterære kvaliteten i romanen, skal være usagt, men uten tvil styrker den underholdningsverdien.

Johan Theorins Ölandskvartett

Johan Theorin (født 1963) er en svensk forfatter og journalist. Han debuterte i 2007 med den første av det som er planlagt å bli fire romaner hvor handlingen er lagt til Öland, stedet som forfatteren kaller sin barndoms øy. De siste ukene har jeg lest de tre første bøkene i serien.

Theorins tre første romaner utspiller seg om høsten, vinteren og våren, når sommergjestene har reist hjem og bare de fastboende og en og annen besøkende med gode ideer eller onde planer er tilbake på øya. Forfatteren har som mål å skrive en roman for hver ölandsk årstid – en slags Ölandskvartett der været og stemningene i landskapet påvirker personene i fortellingene.

Den første boken i Ölands-serien, Skumringstimen, ble tildelt Svenska Deckarakademins pris for beste krimdebut 2007 og The CWA John Creasey (New Blood) Dagger 2009. Nattefokk, som er den andre boken i serien, fikk Glassnøkkelen for beste nordiske kriminalroman 2008. Den tredje boken, Blodleie, utkom sommeren 2010. Den fjerde romanen i serien er per dato ennå ikke kommet på markedet.

Skumringstimen, 2008 (Skumtimmen, 2007)

En liten gutt forsvinner sporløst på Öland en tåkete sensommerdag på begynnelsen av 1970-tallet. Familien, politiet og frivillige leter etter ham over hele øya i ukevis. Mer enn tyve år senere får guttens mor, Julia, en uventet telefon fra sin far, sjøkaptein Gerlof Davidsson, som har fått en slitt barnesko i posten. Nå ber han henne komme og hjelpe ham med å finne ut hva som skjedde da gutten forsvant. Motvillig vender hun tilbake til barndommens øy. Først nå får hun høre om ölendingen Nils Kant, som en gang satte skrekk i folk på øya. Han forsvant lenge før Julias sønn. Likevel er det fortsatt de som hevder at de har sett Nils Kant - at han iblant vandrer omkring på det ölandske alvaret i skumringstimen.

Skumringstimen er en roman om sorg og savn, en historie der fortiden kaster skygge over nåtiden. Handlingen beveger seg bakover til andre verdenskrig og fra Ölands karrige landskap til fjerne havner i Karibia.

Nattefokk, 2009 (Nattfåk, 2008)

Når den kraftige stormen som kalles fokk, feier inn over Öland, gjør man best i å holde seg innendørs. Fokket kommet fra nord med snø og kulde, og trekker alt med seg på sin vei.

Den tidligere fyrvokterboligen Åludden gård med sine to fyrtårn har stått tom i mange år da Katrine og Joakim Westin fra Stockholm kjøper eiendommen. Husene er bygd av tømmer fra et skip som forliste i 1846, og ryktet vil ha det til at det nordre fyret bare lyser natten før noen skal dø.

Ekteparet Westin, som har to små barn, har pusset opp boliger før og er ikke det minste overtroiske. Men utpå høsten får de høre en gammel historie om at gården hver jul får besøk av de døde.

Nattefokk er en blanding av kriminalroman og spøkelsesfortelling, og også en beretning om sorg - der trådene samles i fokkvær på Åludden gård selveste julenatten.

Blodleie, 2010 (Blodläge, 2010)

Gjennom kalksteinen ved den ölandske kysten løper blodleiet, et mørkerødt sjikt som folk før i tiden trodde var forsteinet blod fra en kamp mellom trollene inne i berget og alvene ute på Alvaret.

Ovenfor klippekanten ved det forlatte steinbruddet i Steinvik står nybygde luksusvillaer side om side med steinhoggernes små brakker. I påsken, når snøen smelter, får flere av husene nye beboere. Men naboskapet fungerer ikke alltid slik man hadde tenkt seg, og sjalusi og mistenksomhet begynner å spire innenfor husveggene. Denne våren kommer livet til flere personer til å forandres for alltid. Her har den 83 år gamle skipperen Gerlof Davidsson nettopp flyttet inn i den vesle sommerhytta si for å se trekkfuglene komme og få nyte vårsolen, kanskje for siste gang. Men freden blir forstyrret da han finner sin avdøde kone Ellas dagbøker.

Gerlof får enda mer å gruble på da en forvirret gammel mann fra fastlandet dukker opp på tomten hans og påstår at han er forfulgt, før han begir seg mot steinbruddet. Det korte møtet trekker Gerlof inn i en gåtefull historie der gamle synder later til å bli straffet av en ukjent hevner.

Som leser ble jeg fort dratt inn i den ölandske atmosfæren forfatteren tegner. Skildringene er nære og sterke, og språket - dvs den norske oversettelsen - står seg godt i forhold til den til tider skumle handlingen. Den indre spenningen i romanene gjør det vanskelig å legge dem fra seg. Bøkene anbefales!

Så da er det bare å vente på at bok nummer fire kommer.